Everybody’s Fine
Etter at sist helg startet med veldig mye glamour, var det greit å veie opp med en litt mindre glamorøs film. Kitty valgte seg denne Everybody’s Fine til hjemme alene-lørdagen sin, kun fordi Drew Barrymore spiller (en ganske liten rolle skulle det vise seg) i den. (Og Kitty liker jo som kjent Drew, det må være noe som henger igjen fra E.T.?) Ellers fristet verken tittel, cover eller plottet så spesielt mye egentlig. Nå skulle det riktignok vise seg at jeg ikke rakk å sette på filmen før Helten var på vei hjem, så da endte det opp med at vi så den sammen. Og vi likte den begge to, en sånn litt lavmælt og ikke spesielt happy film, hvor man sitter med en småkjip følelse i magen hele veien. Men, men – det er jo en Hollywood-produksjon – det ender så godt som det kan til slutt.
Mye bra øyeblikk her for en kar som har kontakt med følelsene sine (hva, erru homo??), opptil flere våte øyekroker. Dessuten var sangen Paul McCartney skrev til filmen ganske bra, nerdet ut med å se ekstramaterialet “the making of the song”. Anbefales, både film og… vel… ekstramaterialet også.