Kitty and the City

Alle gode ting er tre, tenkte Kitty, og torsdag møtte hun Hemmafru for slarv og middag på dineren. Det startet med at en døll fyr presset seg forbi oss da Hemmafru åpnet døra og rappet de to siste plassene i baren hvor man kan vente på bord. Ja, ja – bare å stille seg i kø da tenkte vi, og ble stående i inngangspartiet. Det skulle vi altså ikke ha gjort, for dagens hovmester var ikke av den hyggelige sorten. Kitty prøvde å si at hun hadde stått der og ventet flere ganger, men ifølge hovmesteren var det strengt forbudt. Vi måtte vente ute, eller nei – egentlig så var det jo helt håpløst å få bord nå, så hun anbefalte oss å “komme tilbake senere”. Det var vi jo slettes ikke interesserte i, Kitty har jo dessuten erfaring med at køen går radig unna, så vi stilte oss opp utenfor hvor køen raskt vokste bak oss.

Etterhvert fikk vi plass i baren hvor bartenderen hevdet at Cola Zero og Cola Light var det samme, og til slutt fikk vi bord. Hemmafru bestilte en burger, den var stekt men manglet pickles, og Kitty bestilte en cobb-salat som ble servert nesten uten kylling. Hemmafru prøvde å bestille et stykke pecanpai, men surprise – det var de utsolgt for. Kitty bestilte en brus til, og innen den ble servert hadde hun glemt at hun bestilte den. Til slutt prøvde Hemmafru seg på en milkshake-bestilling, men da hadde de jammen rukket å gå tom for shakes også. Det ble en veldig hyggelig kveld på tross av sur og slapp service, men det er fordi det alltid er så hyggelig å møte Hemmafru. Dineren må skjerpe seg, for nå er jeg lei av barnesykdommer.

Strengt tatt er vel dette egentlig take 2 ettersom vi prøvde å teste dineren sist helg også, men pytt. Etter at helten hadde hatt noen alt for lange dager kvelder netter på kontoret, foreslo han at de skulle stikke innom the Nighthawk på vei hjem fra jobb i går. Sånt kan man da ikke si nei til? Kitty og helten ankom dineren rett før fem, og da var det allerede kø utenfor. Heldigvis gikk køen greit unna, og ikke så alt for mye senere hadde vi vår egen booth. Interiøret er gjennomført til siste detalj, og jentene i grønne uniformer fikk antakeligvis utdelt retningslinjer for både tatoveringer og øyenskygge da de fikk jobben. Må oppleves!

På menyen stod både Cola Light og Cola Zero, mens alle som kjenner Kitty vet at hun helst drikker Pepsi Max. Er det nød foretrekker hun Cola Light, men det hadde de av en eller annen grunn likevel ikke. Så røyk første Kitty-poeng.

Vi var sultne og bestilte burger, og ingen spurte om hvordan vi ville ha den stekt. Kanskje de har en policy på at burgeren skal være rare, eller så har det gått litt for fort i svingene. Kitty syns i alle fall det er litt spesielt å default servere en burger som knapt er stekt på overflaten. French friesene derimot bar preg av litt for lang tid i frityren og i tillegg var de slappe, brødet var godt men litt tørt? Sånn sett var det vel bare salaten og picklesen som holdt mål.

Helten og Kitty toppet det hele med henholdsvis jordbær-shake og sjokoladekake. Kitty er ikke så glad i melk, men tror da helten var fornøyd med shaken. Kakestykket kom i amerikansk størrelse og var pent å se på, men kaken hadde ikke så mye sjokolade i seg. Dessuten var den litt tørr, og glasuren smakte mest av alt smør. Hallo, har ikke dineren en egen pastry chef da? Prisene (og antall kalorier) tatt i betraktning kunne man vel forventet seg litt mer av både både hovedrett og dessert.

Vel, vel – Kitty liker fortsatt Vardøen og håper noen av skuffelsene skyldes at dineren fortsatt sliter med barnesykdommer. Løkka trenger jo dette stedet! Kitty har allerede planlagt både take 2 og take 3 på dineren og håper på bedre lykke. Er det forresten tilfeldig at hoodens rockabillies alle hadde fått vindusplass?