
Alle gode ting er tre, tenkte Kitty, og torsdag møtte hun Hemmafru for slarv og middag på dineren. Det startet med at en døll fyr presset seg forbi oss da Hemmafru åpnet døra og rappet de to siste plassene i baren hvor man kan vente på bord. Ja, ja – bare å stille seg i kø da tenkte vi, og ble stående i inngangspartiet. Det skulle vi altså ikke ha gjort, for dagens hovmester var ikke av den hyggelige sorten. Kitty prøvde å si at hun hadde stått der og ventet flere ganger, men ifølge hovmesteren var det strengt forbudt. Vi måtte vente ute, eller nei – egentlig så var det jo helt håpløst å få bord nå, så hun anbefalte oss å “komme tilbake senere”. Det var vi jo slettes ikke interesserte i, Kitty har jo dessuten erfaring med at køen går radig unna, så vi stilte oss opp utenfor hvor køen raskt vokste bak oss.
Etterhvert fikk vi plass i baren hvor bartenderen hevdet at Cola Zero og Cola Light var det samme, og til slutt fikk vi bord. Hemmafru bestilte en burger, den var stekt men manglet pickles, og Kitty bestilte en cobb-salat som ble servert nesten uten kylling. Hemmafru prøvde å bestille et stykke pecanpai, men surprise – det var de utsolgt for. Kitty bestilte en brus til, og innen den ble servert hadde hun glemt at hun bestilte den. Til slutt prøvde Hemmafru seg på en milkshake-bestilling, men da hadde de jammen rukket å gå tom for shakes også. Det ble en veldig hyggelig kveld på tross av sur og slapp service, men det er fordi det alltid er så hyggelig å møte Hemmafru. Dineren må skjerpe seg, for nå er jeg lei av barnesykdommer.






